Det er noen typiske konfliktsituasjoner i SFO-hverdagen. Småkræsj mellom barn som fører til litt aggresjon og lett kan utløse voksenreaksjoner som «kutt ut det der, vær greie nå».

Jeg vet ikke hvor utbredt denne misforståelsen er. Men det er helt sikkert viktig å få ryddet den av veien.

Vi er en faggruppe i fri dressur i et åpent landskap. Mange kan observere vårt arbeide, og vi bedømmes i stor grad ut fra det andre observerer og opplever. Da er det ekstra viktig å vurdere hvordan vi kommuniserer i personalgruppen

I mange år har jeg møtt dem i SFO. Barna som vandrer. De går fra rom til rom, fra aktivitet til aktivitet, uten helt å lande. De ser, vurderer, trekker seg tilbake og prøver igjen. Ofte tolker vi dette som uro eller mangel på konsentrasjon. Men hva om vandringen egentlig er et signal om noe helt annet

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

Her fortsetter vår artikkelserie om hvordan du kan arbeide med følelser i barne-gruppen. Den fjerde delen fokuserer på en av de viktige grunnfølelsene – Glad

Far hadde brukt hele verktøykassa for å få med seg Simen hjem fra SFO dagen i forveien. En sliten og fortvilet far, omringet av små tilskuere, tok beslutningen om å belønne Simen. Det var slutt på pappakreftene.

Bruk av metaforer kan ofte virke klargjørende. Samarbeidet på basen og samarbeidet på en fotballbane har mange likhetstrekk.

Til stede eller tilgjengelig eller helst begge deler. Barn forteller; når voksne snakker sammen er det vanskelig å få kontakt. Kanskje en idé å drøfte tilgjenglighet på personalmøtet?