Hva gjør man når voksne utvikler positive følelser for noen barn og negative for andre?

Store deler av skoledagen er også viet stillesittende og forutsigbare aktiviteter. Som en motvekt mot denne strukturerte hverdagen kan SFO/AKS tilby overraskelser og frie innfall. Hva med en «se hvor vi kommer når vi går ut av døren» tur? Voksne overser lett denne hverdagslykken. Vi har jo sett det før. For oss er det kanskje ingenting igjen å oppdage innenfor bygrensa, men dette gjelder ikke barn.

Sosialpedagogisk trening er kort sagt trening i å være sammen med andre barn. Å lage sosialpedagogiske treningsgrupper som jente- og guttegrupper kan være en nyttig metode for mye.

Jeg har ei jente på åtte år som går i SFO (aktivitetsskolen). Garderoben der er trang og krever orden slik som de fleste andre garderober rundt om. Som forelder må jeg forvente at det er hennes ansvar å holde orden der, eller?

Her får du en trinnvis gjennomgang av Jeg kan! metoden. I Jeg kan! metoden jobber man løsningsfokusert med barns utfordringer.

Hvorfor skal gutter absolutt leie hverandre i hendene, fratar vi gutter retten til å være gutter og hvordan går det med disse guttene siden?

Har du lagt merke til at 1.klassingene blir mindre hvert eneste år? Jeg tenker av og til; hvor skal dette ende? Blir det teskje-kjerringer og -gubber av alle sammen? Selvsagt er dette et optisk bedrag.

Barn som ikke blir kjeftet på er mer åpne og tillitsfulle enn andre barn, de føler seg mer akseptert, og de får et mer positivt syn på livet.

Hvis vi skal oppfylle mandatet om «barnets beste», må vi tørre å diskutere fastlåste normer som preger praksis.