For noen dager siden skjedde det noe spennende i en SFO. En samtale måte absolutt gjennomføres, det hastet og bakgrunnen var følgende; Siden i høst har barn på 1. trinn i stadig større grad kalt hverandre både det ene og det andre, langt over streken og helt uakseptabelt.

Far hadde brukt hele verktøykassa for å få med seg Simen hjem fra SFO dagen i forveien. En sliten og fortvilet far, omringet av små tilskuere, tok beslutningen om å belønne Simen. Det var slutt på pappakreftene.

Vi flagger små suksesser hos barn og gjør dem større. Så enkelt er det. Egentlig skal det holde med din oppmerksomhet, den er gull verd. Men noen ganger er det godt med litt hjelpemidler også.

Etter en velfortjent ferie venter igjen jobben som barneveileder. Det krever at man er ”dønn til stede” for å kunne løse alle de oppgaver som ligger i det å møte barn og foreldre. Jeg ønsker dere velkommen med en hyllest av en barneveileder jeg møtte som far da jeg leverte mitt første barn på SFO.

Til stede eller tilgjengelig eller helst begge deler. Barn forteller; når voksne snakker sammen er det vanskelig å få kontakt. Kanskje en idé å drøfte tilgjenglighet på personalmøtet?

Vi ser at de ikke trives. Vi kan lese det i blikket og kroppsspråket. Det er ikke moro å være barnet som stadig havner i trøbbel. Heldigvis har barnet deg. Det gir håp om en bedre hverdag.

Noe av det mest personlige barnet har er navnet. Tidlig får barnet et eierskap til navnet sitt og opplever det etter hvert som identisk med seg selv. Derfor er det ekstra viktig hvordan du bruker barnets navn i SFO-hverdagen.

Det viktigste begrepet og verktøyet i opplæringsprosessen LØFT for barn i SFO er lysglimtjakt. Et helt strålende begrep som åpner for en tett og god samhandling med barn

Denne gang er det følelsen "lei seg" det handler om i følelsesskolen