Etter en velfortjent ferie venter igjen jobben som barneveileder. Det krever at man er ”dønn til stede” for å kunne løse alle de oppgaver som ligger i det å møte barn og foreldre. Jeg ønsker dere velkommen med en hyllest av en barneveileder jeg møtte som far da jeg leverte mitt første barn på SFO.

Barn utvikler seg ujevnt og uforutsigbart rundt deg hver dag. Og heldigvis kan du bidra til barnets læring – f eks ved å stille flere spørsmål.

Her får du små drypp du kan bruke i samtaler rundt bordene i basene. Det er alltid gledelig for barn å få være sammen med voksne som deg. Du kan fortelle om små, rare ting og ved middagsbordet kommer barnet med din historie fra perlebordet og foreldrene tenker; i SFO skjer det jammen mer enn innkryssing og fôring.

Gjennom samtaler kan vi gi barn best mulig veiledning i hvordan de skal håndtere livet og følelsene som oppstår. Hva kreves for at en samtale skal få slike kvaliteter?

Jeg vet ikke hvor utbredt denne misforståelsen er. Men det er helt sikkert viktig å få ryddet den av veien.

Vi bestemte oss for å satse offensivt på spåk-stimulering. Resultatet ble blant annet språkverkstedet.

Noen barn er liksom vaksinert mot dine råd og vink, av barn gjerne kalt mas. Du gir beskjeder, du korrigerer når det er nødvendig og du smiler og ler og lokker og ber om litt samhandling.

En fersk rapport bekrefter det vi føler på kroppen daglig. Ganske mange barn sliter med angst og depresjon.

Vi vet det jo egentlig. Det er mye triveligere å dele når det er frivillig. Kinesiske forskere har sett på hvordan barn reagerer på å dele klistremerker med andre barn.