Hvordan bør den voksnes grunnleggende atferd i samspill med barn være? Her kommer noen konkrete forslag på veien.

Å hjelpe et bekymret og forsiktig barn kan være en hårfin balansegang mellom nødvendig støtte og over-beskyttelse.

Vi er en faggruppe i fri dressur i et åpent landskap. Mange kan observere vårt arbeide, og vi bedømmes i stor grad ut fra det andre observerer og opplever. Da er det ekstra viktig å vurdere hvordan vi kommuniserer i personalgruppen

Barnet, riktignok nyfylt 16, er på vei ut av døren en tidlig morgen. Mor som til avveksling har god tid, insisterer på at kanelbolle ikke er passende lunsjmat og dytter på barnet en matpakke.

Hvem har ansvaret? Barnet eller den voksne? For at beskjeden blir fulgt og ikke minst at barnets atferd ikke medfører dårlig stemning, slitne voksne (ansatte eller mor og far) og mye unødvendig bruk av kjeftestemmen. Ja, hvem har ansvaret!

Ofte er det knyttet stor usikkerhet til hvordan man skal møte barn som biter, slåss, skriker og behandler andre dårlig. Hvordan stopper vi dem? Hvordan kan vi lære disse barna impulskontroll? Det er disse spørsmålene som blir tatt opp i denne delen av følelsesskolen.

Toleranse er å tåle, være fordomsfri og åpen. Men hvordan lærer vi barn toleranse? Vi må legge mer vekt på forskjeller i skole og SFO, mener forsker.

Et lynkurs i gode beskjeder. Blir du med på det?

Når barnet hjelper en annen, er hensynsfull, hilser vennlig på deg eller andre, deler i leken eller sitter rolig i fem minutter ved matbordet på tross av maurtua du vet barnet har i buksebaken. Da klemmer du til og viser at du er imponert og fornøyd.