I mange år har jeg møtt dem i SFO. Barna som vandrer. De går fra rom til rom, fra aktivitet til aktivitet, uten helt å lande. De ser, vurderer, trekker seg tilbake og prøver igjen. Ofte tolker vi dette som uro eller mangel på konsentrasjon. Men hva om vandringen egentlig er et signal om noe helt annet

Ja, hva egentlig lykke. Vi jager hendelser og opplevelser som vi ønsker og tror skal gjøre barn lykkelige. Når dette ikke alltid skjer, oppstår det lett litt skyldfølelse og dårlig samvittighet. Hvordan kan vi bidra til lykke hos barn?

Med Kunnskapsløftet er varianten av avsluttende eksamen i norsk på videregående skole beregnet spesielt på fremmedspråklige ungdommer fjernet.

Nå legges grunnlaget for et godt SFO-liv for nye barn på vei inn porten. Innspillet kom fra en mor til et nettmøte jeg hadde i Dagbladet etter et oppslag om SFO.

For de aller fleste barn betyr SFO/barnehagen venner, lek og fellesskap. For noen barn kan SFO dessverre også være en arena for ekskludering og ensomhet.

På Brakanes SFO i Ulvik i Hardanger er de opptatt av å forstå barns tanker og snakke med barn på en bevisst måte.

Time-out pedagogikken har vært et diskusjonsområde den siste tiden, med Jesper Juel i fronten. Trond Kristoffersen i Barnehageforum kommenterer Jesper Juels artikkel fra FamLab.

SFO bidrar daglig til å styrke barn. Både med tanke på skolefaglige prestasjoner men aller viktigst ved å tilby opplevelsen av å høre til og å mestre på mange små områder.

For noen dager siden skjedde det noe spennende i en SFO. En samtale måte absolutt gjennomføres, det hastet og bakgrunnen var følgende; Siden i høst har barn på 1. trinn i stadig større grad kalt hverandre både det ene og det andre, langt over streken og helt uakseptabelt.