Hva er i ferd med å skje rundt oss? Små og litt større endringer de siste 15 årene har spist av tiden små skolebarn har til rådighet for lek og utvikling.

Både som foreldre og ansatte risikerer vi å havne i et regelrett uføre med barn. I boken SFO forebygger mobbing er et av mange tema hva slags stier vi tråkker opp for barn.

Her får du små drypp du kan bruke i samtaler rundt bordene i basene. Det er alltid gledelig for barn å få være sammen med voksne som deg. Du kan fortelle om små, rare ting og ved middagsbordet kommer barnet med din historie fra perlebordet og foreldrene tenker; i SFO skjer det jammen mer enn innkryssing og fôring. Tekstene er også skrevet slik at barn selv kan lese dem, det er fint at SFO bidrar til å stimulere til mer lesing.

Her får du en trinnvis gjennomgang av Jeg kan! metoden. I Jeg kan! metoden jobber man løsningsfokusert med barns utfordringer.

Vi må spørre for å få vite noe. Hva vi vet, avgjøres av de spørsmålene vi stiller – til barna og til oss selv. Men hvordan kan voksne forberede seg på en åpen dialog?

I mange år har jeg møtt dem i SFO. Barna som vandrer. De går fra rom til rom, fra aktivitet til aktivitet, uten helt å lande. De ser, vurderer, trekker seg tilbake og prøver igjen. Ofte tolker vi dette som uro eller mangel på konsentrasjon. Men hva om vandringen egentlig er et signal om noe helt annet

For noen dager siden skjedde det noe spennende i en SFO. En samtale måte absolutt gjennomføres, det hastet og bakgrunnen var følgende; Siden i høst har barn på 1. trinn i stadig større grad kalt hverandre både det ene og det andre, langt over streken og helt uakseptabelt.

Vi er i gang med et nytt skoleår og fire årskull med nye barn er i farta i basene. Lett å tenke at det bare er 1.-klassingene som er «nye» hos oss – men 2.-4.-trinnsbarna har jo vært på lading og er tilbake med bredere skuldre og mye energi.

Da vi skulle lage podkasten SFO/AKS – Livets treningsstudio, ønsket vi å skape et visuelt uttrykk som speiler det podkasten handler om – nemlig fellesskap, mangfold, lek og livsglede. Og hva er vel bedre enn å spørre de som kjenner feltet best: barna og de ansatte i SFO/AKS?