Maria-Pia Gottberg kompletterer her artikkelserien Følelsesskolen med tips og ideer til hva du kan gjøre for å involvere foreldrene på SFO i arbeidet med emosjonell intelligens (EQ) og følelser.

Vi ønsker alle det samme; å gi barn en god oppvekst som underlag for et godt liv. Enten vi er foreldre, ansatte eller begge deler – finnes det heldigvis god støtte å få underveis.

For de aller fleste barn betyr SFO/barnehagen venner, lek og fellesskap. For noen barn kan SFO dessverre også være en arena for ekskludering og ensomhet.

Barnet, riktignok nyfylt 16, er på vei ut av døren en tidlig morgen. Mor som til avveksling har god tid, insisterer på at kanelbolle ikke er passende lunsjmat og dytter på barnet en matpakke.

Det snakkes om at barn er dårlige til å finne på noe å gjøre, at de lett kjeder seg hvis de ikke blir aktivisert. Foreldre trøkker på for at SFO og AKS skal fremstå som aktivitetsskoler – slik at barn skal gjøre noe læringsfremmende og nyttig i fritiden sin.

For noen dager siden skjedde det noe spennende i en SFO. En samtale måte absolutt gjennomføres, det hastet og bakgrunnen var følgende; Siden i høst har barn på 1. trinn i stadig større grad kalt hverandre både det ene og det andre, langt over streken og helt uakseptabelt.

Barn som ikke blir kjeftet på er mer åpne og tillitsfulle enn andre barn, de føler seg mer akseptert, og de får et mer positivt syn på livet.

Et nytt skoleår rulles i gang og sommerfriske lærere møtes til konstruktivt samvirke noen dager før barna entrer klasserommet. De fleste steder i landet har SFO holdt det gående i flere uker, ja, noen steder har det også vært julitilbud for interesserte familier.

Hvis vi skal oppfylle mandatet om «barnets beste», må vi tørre å diskutere fastlåste normer som preger praksis.