Under et kurs for stolte barneveiledere i Hamar i 2010 møtte jeg ei spennende jente som også hadde erfaring fra å jobbe i SFO i Danmark.

Ved Foldnes SFO i Fjell kommune tar SFO-leder Ann Elin Street og de andre ansatte farvel med nok et kull 4.klassinger. Ann Elin sendte oss disse ordene som viser stolthet, takknemelighet og litt vemod. Kjenner du deg igjen?

En helt strålende SFO i en av kommunene i Norge som jobber målbevisst med utvikling og kvalitet i SFO-tilbudet har fått diagnosen; lost and gone forever…

Vi som har jobbet i SFO/AKS har sett at det gir mange fordeler å være innenfor. Men fra tiden som SFO-leder måtte jeg også forholde meg til de som stod utenfor. Skulle ønske at det ikke var en del av den viktige jobben.

Du ser en krysseliste og tenker – «stemmer den, har jeg kontroll på alle som skal være her?» En helt hverdagslig situasjon. Men bak krysselisten skjuler det seg et stort mysterium. Dette mysteriet åpner for at SFO må ta et oppdrag, et kjempeoppdrag faktisk.

Har du merket at dagens barn er urolige og lite utholdende? At de ofte går fra det ene tild et andre og liksom ikke fullfører det de har begynt på? Mange forteller om rastløse barn.

Du har sikkert opplevd dette. At en forelder kommer ved henting og lurer på om du har noen minutter. – Hvordan opplever du at mitt barn har det på SFO? Har det noen å leke med?

Merkelig det der. Barn blir mindre urolige og mer konsentrert når det trengs. Helsa blir bedre. Humøret blir bedre. Og voksne får det bedre på jobben. Derfor går vi for storbasen.

Slik husker jeg barnas lek: Ikke som en forberedelse til noe senere i livet, slik læreplaner skrevet av voksne vil. Forberedelser til skolen, til arbeidet og til fritidslivet. Nei, som en øyeblikkets manifestasjon av at livet leves her og nå og tar form av å være en kropp som er i bevegelse.